I JANUARNUMMERET HADDE Blikk en dokumentar i forbindelse med åpningen av det nye Holocaustsenteret i Oslo. Jeg har her noen tilleggsopplysninger som kanskje vil interessere. I motsetning til Tyskland har fangene med den rosa trekanten i Østerrike aldri fått «godtgjørelse». (Som faktisk er et fullstendig upassende uttrykk i denne sammenheng om fangenskap i konsentrasjonsleire. Man skulle heller snakke om «kompensasjon» eller «rehabilitering».)

Situasjonen er nøyaktig den samme til dags dato som den blev beskrevet av Josef Kohout, mannen bak pseudonymet Heinz Heger, i boka «Mennene med den rosa trekanten» i 1972. Og de østerrikske regjeringspartienes begrunnelse er faktisk også i dag den samme som den Blikk siterte fra Heger.

Forfølgelsen av de homofile var ikke noen «spesiell nasjonalsosialistisk urett» fordi homoseksualitet var forbudt både før Østerrikes «Anschluss» til Det tyske riket og etter krigen. Den tilsvarende paragrafen i straffeloven ble slett ikke utskiftet mellom 1852 og 1971! De homofile var altså i denne logikken bare alminnelige kriminelle. Så sent som i fjor avviste parlamentet i Wien et forslag om å endre kompensasjonsloven («Opferfürsorge-Gesetz») slik at den også ville dekke alle dem som ble forfulgt av nazistene på grunn av seksuell orientering.

Og det samme har skjedd flere ganger i de siste årene. Bakgrunnen for dette ligger helt enkelt i at det konservative  Folkepartiet (ÖVP) sammen med det høyrepopulistiske Frihetspartiet (FPÖ) har hatt flertallet i parlamentet siden 1983. Og begge partiene er voldsomt homofobiske.

JEG VIL OGSÅ OPPLYSE om at en annen østerriksk «rosa trekant», Hugo Walleitner, skrev om sitt fangenskap i KZ-leiren allerede i 1946, men ingen forlag var interessert i boka. Walleitner utga derfor boka («Zebra. Ein Tatsachenbericht aus dem Konzentrationslager Flossenbürg») på eget forlag i Bad Ischl, men boka har vært utsolgt i årtier.

Derfor er den ikke en gang kjent blant forskerne, men Walleitners beretning er faktisk mer autentisk enn Heinz Hegers fordi Walleitner skrev ned sin egen historie umiddelbart etter befrielsen, mens opplevelsene var ferske. Vedrørende kompensasjon led Walleitner dog samme skjebne som Kohout. Myndighetene avviste anmodningen om kompensasjon.

Blikk nevner Carl Wernet som en av legene og forskerne som ville helbrede homoseksuelle og derfor drev medisinske eksperimenter på fanger i KZ-leirene med dette formål. Det var faktisk ikke så mange som syslet med helbredelsen av homoseksuelle. Carl Værnet (som han egentlig het) var dansk, og jeg er forbauset over at Blikk ikke kjenner den svært spennende biografien om «Carl Værnet – den danske SS-læge i Buchenwald», skrevet av fire danske journalister: Hans Davidsen-Nielsen, Niels Høiby, Niels-Birger Danielsen og Jakob Rubin. Boka utkom først i 2002 hos JPBøger (Viby/København) og i 2003 i 2. opplag hos Gyldendal.

JEG VAR OGSÅ veldig forbauset over å lese at LLH ikke var interessert i å være med i det nye HL-senteret i Oslo. Det er virkelig skuffende – og jeg håper at LLH vil endre holdning. Jeg kan bare understreke hva Kim Friele sier: Det er de etterfødte generasjonenes plikt å opplyse om de homofiles forfølgelse, å holde minnet om deres lidelse våken – også som et instrument til å forebygge gjentagelsen, i kampen for et «Nie wieder!» (aldri igjen!).

Historien vil naturligvis ikke gjenta seg på  samme måte, men det finnes all grunn til å være vaktsom. Det er bare å lese artikkelen om de svenske nazisternes dødsliste i samme utgave av Blikk (s. 15), eller legge merke til at de høyreekstremistiske partier igjen har stor fremgang i demokratiske valg med xenofobisk, antisemittisk eller homofobisk propaganda. Og ikke minst observere såkalte seriøse konservative partier som samarbeider med slike partier bare for å sikre seg regjeringsmakt og på denne måten fullstendig gjør seg avhengige av disse partiene.

Fenomenet skjedde først i Østerrike i 2000 og spredde seg deretter hurtig til mange andre land: Italia, Portugal, Danmark, Nederland, Norge og Sveits. Kanskje slipper de homofile unna i første omgang fordi andre grupper gjøres til syndebukker, men med «vår» erfaring er det også vår plikt og oppgave ikke å tillate at dette går ut over andre grupper.

LLHs søsterorganisasjon HOSI Wien laget i 2001 en utstilling om nazistenes forfølgelse av de homofile i Wien 1938–45 som LLH gjerne kunne få som materiale til en «homofil avdeling» i HL-senteret i Oslo. Utstillingen finnes også på nettet (på tysk og engelsk): www.ausdemleben.at